«Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.» (Apg 1,8)
Når vi leser de fire evangeliene i Det nye testamentet, ser vi at alle har med Jesu misjonsbefaling mot slutten av bøkene. Lukas inkluderer også en misjonsbefaling i Apostlenes gjerninger. Selv om budskapet formuleres og betones litt ulikt fra bok til bok, formidler alle det samme: Misjon til alle folkeslag og alle kristnes kall til å være Jesu vitner.
På generalforsamlingen ønsker vi å ha søkelys på både den enkeltes kall til å være Jesu vitner, at vitneoppdraget er gitt til Guds kirke, og at vitneoppdraget ikke kan skilles fra misjonskallet til alle folkeslag. Verset over, Apg 1,8, hjelper oss til å se temaet «Vitne» inn i denne store sammenhengen.
«Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere …»
Vitnesbyrdet om Jesus starter med at vi får hans gave, frelsen. Det er ved å vende vårt ansikt til Gud og kalle han for far at vi mottar hans nåde og tilgivelse. Vi er først og fremst hans barn og skal få hvile i nåden.
«Slik ville han i de kommende tider vise hvor overstrømmende rik han er på nåde, og hvor god han er mot oss i Kristus Jesus. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave». (Efeserne 2,7)
Temaet vitne kan på samme måte som andre temaer oppleves som et krav. Vi skal prestere vitne mer enn å leve med Jesus. Å vende ansiktet mot Jesus er å vende ansiktet vekk fra prestasjon og til Guds kjærlighet. «Vi elsker fordi han elsket oss først», sier Paulus. (Ef 4,19)
Dersom vitne er å speile Guds kjærlighet, finner vi den kjærligheten ved å vende blikket mot Jesus. Hebreerbrevet 12 peker på hva vi får hos Jesus når vi har blikket festet på han:
Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss, med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus. For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse. (Heb 12,1–3)
Jesus sin gjerning på korset var for vår skyld, slik at vi kan bli født på ny til hans barn. I den handlingen er vi passive og handlingen skjer utenfor oss selv. Det er noe vi kun kan motta. Jesus er altså ikke interessert i handlingene våre, men i hjertet vårt. Derfor er vi først og fremst hans barn.
Samtidig er Gud vår far som vil oppdra oss, og han ber sine barn om å være hans vitner.
«Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner …»
Leser vi første Peters brev, kan vi se at Peter vektlegger at alt har sin begynnelse hos Gud og alt har sitt mål i Gud. Derfor omtaler Peter de kristne som levende steiner i Guds byggverk.
Kom til ham, den levende steinen, som ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud, og bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus! (1. Peter 2,4–5a)
I dette byggverket er Gud byggmesteren, Kristus er den livgivende hjørnesteinen og vi de levende steinene. Hva er da Guds byggverks oppdrag på denne jorden?
Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys. (1. Peter 2,9)
Å være Guds bygningsverk på jorden er å være vitner. Det er kirkens og de kristnes identitet. Vi skal leve misjon, men det er Gud sin misjon. Vi er hans vitner.
«Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner …»
Ordet «vitne» har et juridisk aspekt både på norsk og gresk (martys). Et vitne har sett, hørt eller opplevd noe av betydning for å få fram sannheten i en sak, gjerne en rettssak.
Vi kan se for oss at «rettssaken» handler om at Jesus er anklaget for å ikke være den Bibelen sier at han er. Jesu etterfølgere er vitner i denne saken, og skal vitne om at han er Guds sønn, som stod opp fra de døde, og som i sitt navn har makt til å invitere mennesker fra alle folkeslag inn i sitt rike ved omvendelse og tilgivelse av synder.
Jesu etterfølgere er likevel ikke de eneste som vitner om dette. Vi kan bl.a. lese at Skriftene (GT) vitner, (Joh 5,39), Far vitner (Joh 8,18), Jesus selv vitner, (Joh 8,13), Jesu gjerninger vitner (Joh 5,36; 10,25), Talsmannen/DHÅ vitner (Apg 5,32; Joh 15,26).
«Vitnesbyrdet» (martyria) har dermed likheter med «bekjennelsen», som på gresk (homologeo) betyr «å si det samme som» (homo – «samme», logeo – «si»). Når Jesu etterfølgere vitner eller bekjenner Jesus, sier og mener de det samme om ham som Far/Ånden/GT/Jesus selv sier.
Som vitne skal det vitnes om både sannheten om Jesus da han levde på jorda, men også om det han fortsetter å gjøre i verden etter han dro opp til himmelen. Man kan altså snakke om at det vitnes både om Jesus som levde og lever.
Stort sett virker det som om vitnesbyrdet skal spres gjennom ord og forkynnelse. Men uttrykket «være mine vitner» (Apg 1,8) kan åpne for at det handler om mer enn bare ord. Det kan også handle om å leve ut det vitnesbyrdet som er i tråd med budskapet og oppdragsgiveren. Det handler da om troverdighet og om integritet.
«Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner …»
I verset henvender Jesus seg til disiplene og omtaler dem i flertall. Han peker ikke bare ut Peter eller Johannes, men vender seg til et fellesskap. «Dere» er sendt, og det er Gud selv som sender.
Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd». (Joh 20,21–22)
Å være sendt som vitner har sin opprinnelse hos Gud, og ikke i et kirkelig vedtak. Dette oppdraget fra Gud er gitt til hans kirke, til hele Guds fellesskap. Derfor er ordene fra Jesus til hans disipler også ord til alle oss som tilhører Guds kirke. I fellesskap skal vi være hans vitner.
«Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»
Apg 1,8 gav disiplene en geografisk retning i sitt vitneoppdrag. Her er det en viktig understreking vi må gjøre. Oppdraget gav ikke nødvendigvis en bestemt geografisk progresjon, men likestiller de fire geografiske områdene. Preposisjonen og i teksten, er utfra grunnteksten å forstå som en oppramsing av likeverdige ting/konsepter. Disiplene skulle altså vitne både i Jerusalem og til verdens ende med like stor viktighet.
Den geografiske retningen disiplene fikk av Jesus er ikke direkte overførbar for våre geografiske områder, slik at Jerusalem automatisk blir vårt hjemsted. Samtidig er det fullt mulig å tenke geografi for oss ut fra teksten.
I en bibelsk forståelsesramme er Jerusalem midtpunktet i verden. Det er derfor snakk om en utvikling fra sentrum til periferi og den ytterste ende av verden. Den geografiske retningen i Apg, 1,8 gir oss en tydelig geografisk retning også i vårt arbeid.
Misjonssambandet har et kall både til vårt eget sentrum og til verdens ende. Med forbeholdene vi har tatt kan det være nyttig å bruke verset som en øvelse for ulike fellesskap å definere geografiske arbeidssteder i arbeidet.
Verset handler heller ikke kun om geografi, men også om å krysse kulturelle grenser. Disiplenes oppdrag var ikke bare å gå til jødene i de geografiske områdene, men også til andre folkegrupper og kulturelle subkulturer. Vårt oppdrag er å krysse både landegrenser og kulturelle grenser. I vårt nærområde kan vi finne et flerkulturelt samfunn som Gud har kalt oss å gå til.
Når Jesus her forklarer hvordan Guds rike skal utbres helt til jordens ende, ser vi hvor annerledes dette riket er fra alt annet. Det skal ikke erobres av soldater, men spres gjennom vitner. Det kommer ikke ved bruk av våpen, men ved Den Hellige Ånd. De går ikke med en krigserklæring, men med fredens evangelium. Dette er altså ikke et politisk rike, men et åndelig rike, som spres gjennom hans vitner.
Teologen D. Bosch mener at Luk 24,46-49 (som peker frem mot Apg 1,8) oppsummerer hele Jesu misjonsforståelse slik vi finner den hos Lukas:
«Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere …»
Disiplene ble bedt om å vente på Den Hellige Ånd før de dro ut som vitner (Luk 24,46–49; Apg 1,8). John Stott har sagt: «Før Kristus sendte kirken til verden, sendte han Ånden til kirken. Den samme rekkefølgen må vi følge i dag.»
Det er altså Den Hellige Ånd som gir kraft til å være Jesu vitner. Og Gud har selv lovet å gi oss ord og visdom i vitne-situasjoner (Luk 21,12–15). Det er heller ikke noe Jesu etterfølgere skal «prestere», de skal bare peke på hva Gud har gjort og gjør.
«Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende.»
«Vitne» er ikke bare et ord. Det kan også stå som et akronym, en slags oppskrift eller rettesnor for å leve som et Kristi vitne både som individer og i fellesskap.
V-I-T-N-E:
Være
I bønn
Tjen
Nær
Evangeliet
For generelle henvendelser til GF, ta kontakt med gf@misjonssambandet.no.
Dersom du trenger hjelp med påmelding, kan du ringe oss på 22 00 72 12.
5 months ago
T-skjortekatapult, slim og flasketårn | Intro LIVE
youtu.be
Liveshow med konkurranse i t-skjorte-katapult, svar på spørsmål fra seerne, andakt fra Håkon, avsløring av årets område i Barnas Misjonsprosjekt og masse sli...